Merverdiavgiften skal betales
Næringsdrivende som selger varer og tjenester opplever fra tid til annen at kunden ikke betaler. Når leveransen er merverdiavgiftspliktig, skal avgiften rapporteres og innbetales til staten i den termin fakturaen er utsted, uavhengig av om kjøperen betaler eller ikke. Når selger har innbetalt merverdiavgiften til staten uten å motta betaling fra kunden, oppstår spørsmålet om selger kan tilbakeføre merverdiavgiften som er innbetalt til staten.
Det forhold at avgiftspliktige næringsdrivendes rolle i merverdiavgiftssystemet er å være ubetalt skatteinnkrever for staten, tilsier at det skal være adgang til å tilbakeføre merverdiavgiften når kunden ikke betaler. En slik tilbakeføring innebærer imidlertid at staten påføres tap da kjøper ikke må redusere sitt fradrag for merverdiavgiften, til tross for manglende betaling. I «Lønningshaugen saken» (Rt-20215-1668) ga Høyesterett uttrykk for at statens tapseksponering tilsier at det etableres en rimelig ramme for ordningen med tapsføring.
Utestående fordring?
I en dom fra Sør-Rogaland tingrett, avsagt 30. januar i år, var spørsmålet om selger hadde krav på å tilbakeføre tidligere innbetalt merverdiavgift til vurdering. Retten fant at selger ikke hadde krav på tilbakeføring, da det var inngått en forliksavtale som innebar oppgjør av alle forpliktelser mellom partene.
Adgangen til å tilbakeføre tidligere innbetalt merverdiavgift er regulert i merverdiavgiftsloven § 4-7 første ledd. Bestemmelsen oppstiller fire vilkår som alle må være oppfylt: Det må foreligge en «utestående fordring», som det «tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av», fordringen må anses «endelig konstatert tapt» og det «på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne».
Problemstillingen retten vurderte var om forliksavtalen skulle anses som fullt og endelig oppgjør av kravet slik at det ikke lenger forelå en «utestående fordring», eller om den delen av selgers krav som ikke ble oppgjort ved forliket forstått måtte anses som utestående. I saken var det enighet om at forliket ikke innebar fullt oppgjør for selger og videre at selger hadde innbetalt merverdiavgift til staten også for den delen av kravet som ikke var betalt.
I den konkrete saken var det en kompleks parts- og avtalestruktur som det ikke er rom for å gå inn på her. Momentene retten la vekt på i sin vurdering, har likevel generell interesse.
Retten drøftet først hva som skal til for at det foreligger en «utestående fordring». Med henvisning til lovens ordlyd la retten til grunn at det må eksistere et krav og at kravet ikke har opphørt. Dersom fordringen ble innfridd eller ettergitt ved forliksavtalen, forelå det altså ikke en «utestående fordring».
I vurderingen av hva forliket innebar, tok retten utgangspunkt i forliksavtalens ordlyd og systematikk. I tillegg ble annen informasjon som kastet lys over avtalens innhold vurdert.
Det fremgikk av avtalen at oppgjøret var et endelig oppgjør mellom partene. Retten forstod dette slik at det ikke forelå en restfordring som kunne inndrives etter at forliksavtalen var gjennomført. Retten påpekte videre at kravene som ble gjort opp ved forliksavalen ikke var klart spesifisert i avtaleteksten og at kravene verken var angitt med beløp eller partsrelasjon. Det gjorde det vanskelig å fastsette hvilke krav som var omfattet av forliksavtalen. Som en følge av dette, fant retten at det ikke var holdepunkter i avtalen for at det var avtalt delvis ettergivelse.
I sin vurdering la retten også vekt på at selger fortsatte sin leveranse av tjenester til kunden, til tross for manglende betaling og en rekke oppfordringer om betaling. Videre ble det lagt vekt på at bakgrunnen for forliksavtalen var en samlet vurdering av hva som best ivaretok konsernets interesser. I en slik avtalestruktur fant retten at det ikke var grunnlag for å hente ut enkeltstående krav i ettertid for å kreve refusjon av merverdiavgift for disse.
Oppsummert var rettens vurdering at forliket innebar fullt og endelig oppgjør for selger, slik at det ikke lenger forelå en «utestående fordring». Selger hadde dermed ikke krav på tilbakeføring av utgående merverdiavgift.
Det kan godt være at denne dommen blir anket. Den er likevel en god illustrasjon på at det er viktig å tenke gjennom hvordan avtaler om ettergivelse av krav utformes, for å unngå at merverdiavgiften blir en kostnad for selger.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Finansavisen 22. februar 2025.